Europeisk ansattmobilitet er en ordning som kan benyttes av både vitenskapelig og teknisk-administrativt ansatte til korte utvekslingsopphold på fra to dager til to måneder. Formålet med oppholdene er enten opplæring eller undervisning. Vi finner at bruken er størst ved de minste institusjonene og ved statlige høgskoler og nyere universiteter med røtter i høgskolesystemet. Ved de store og tradisjonelle breddeuniversitetene er derimot bruken forholdsvis lav. Variasjonene i bruk av ansattmobilitet reflekterer arbeidsdelingen i UH-sektoren og de prioriteringer, belønningsstrukturer og karriereveier som er dominerende på den enkelte institusjon.
Et viktig mål for denne utredningen har vært å kartlegge hvordan UH-institusjonene jobber med å legge til rette for ansattmobilitet, og hvordan de sørger for at mobilitetene ikke bare gir et utbytte for den som reiser, men også for fagmiljøet og institusjonen som helhet. De fleste institusjonene jobber aktivt for å legge til rette for bruk av ansattmobilitet, men det er færre institusjoner hvor det blir gitt tydelige signaler fra ledelsen om at ordningen skal tas i bruk. Våre analyser tyder på at ansatte ved institusjoner med en tydelig strategisk satsing på ansattmobilitet, benytter ordningen i større grad enn ansatte ved andre institusjoner.
Ansattmobilitet gir ulike former for utbytte. I våre analyser skiller vi mellom utbytte for den ansatte, kvalitetsutvikling og utbytte for institusjonen. For sektoren samlet er utbytte høyest når det gjelder kvalitetsutvikling, og lavest når det gjelder utbytte for institusjonen. Samtidig ser vi at de tre formene for utbyttet forsterker hverandre. For eksempel er det en klar tendens til at reiser som gir høyt utbytte for den ansatte, også gir høyt utbytte for institusjonen.