I 2021 besluttet Stortinget at modulstrukturert opplæring blir hovedmodellen for fremtidens grunnopplæring for voksne. I perioden 2017-2023 prøves modellen ut i utvalgte fylker og kommuner, gjennom tre ulike forsøk:
- Forsøk med Forberedende voksenopplæring (FVO)
- Forsøk med Modulstrukturert fag- og yrkesopplæring (MFY)
- Forsøk som kombinerer opplæring i FVO og MFY (kombinasjonsforsøk)
Kjernen i forsøkene er at opplæringen deles opp i mindre opplæringsenheter (moduler), som avsluttes med et kompetansebevis. Dette skal bidra til mer fleksible og kortere opplæringsløp for den enkelte. Erfaringer fra de tre forsøkene blir viktige for utformingen og implementeringen av framtidens hovedmodell. Rapportene som i2e publiserer i dag, oppsummerer noen erfaringer og praksis ved de lærestedene som deltar i forsøkene, fire år inn i forsøksperioden.
I rapporten om FVO-forsøket ser vi på opplæringssentrenes erfaringer og praksis når det gjelder utviklingen i deltakergruppa, utøvelsen av fleksibilitet, erfaringer med nye læreplaner, vurdering og dokumentasjon, samt bruk av FVO i kombinasjonsklasser, hvor deltakere får opplæringen ved en videregående skole. De fleste deltakerne er minoritetsspråklige, og redusert innvandring har ført til at de fleste sentrene har færre deltakere enn tidligere. Dette skaper ressursutfordringer og mange sentre har slått sammen undervisningsgrupper for å håndtere situasjonen. Dette fører til nye utfordringer, med sprikende faglig nivå innad i gruppene.
Modulstrukturert opplæring stiller høye krav til fleksibilitet, og opplæringssentrene tilpasser til en viss grad både når det gjelder opplæringens nivå, omfang og progresjon. Mange deltakere starter imidlertid på samme modulnivå på tvers av fag, som tyder på at spesifikke fagkunnskaper ikke påvirker nivåinnplasseringen som intendert. Læreplanene er godt tilpasset voksne, og forbereder deltakerne til videre utdanning. Mange av opplæringssentrene ser det likevel som utfordrende at læringstrykket er høyt, noe som særlig gjør seg gjeldende overfor deltakere med svake lese- og skriveferdigheter og i kombinasjonsklassene.
I rapporten om MFY-forsøket ser vi blant annet nærmere på erfaringen med opplæring som er inndelt i moduler. Vi finner at dette er et godt virkemiddel på flere måter: Det bidrar til å skape oversikt over opplæringsløpet, gjør det lettere å tilpasse løpet til deltakernes faglige behov, og gjør det lettere å gjenoppta opplæring senere. Samtidig ser vi at modulstrukturen implementeres noe ulikt lokalt; ikke alle deltakere følger sekvensielle modulløp der de gjør seg ferdig med en modul om gangen. Vi peker på at dette kan gjøre det vanskeligere å gå sømløst inn og ut av opplæringen, slik formålet er. Vi finner også at det er ulik praksis for å gjennomføre realkompetansevurdering. Det gjør at vi stiller spørsmål ved om alle deltakere får et opplæringsløp som er tilstrekkelig tilpasset deres faglige behov og om muligheten til å gi kortere løp, utnyttes godt nok. Et annet funn vi fremhever i rapporten, er at en del deltakere i MFY-forsøket har sammensatte og til dels betydelige oppfølgingsbehov, som krever involvering fra flere ulike aktører rundt deltakeren. Det stiller store krav til arbeidsdeling og samordning.
I kombinasjonsforsøket samarbeider fylkeskommuner og kommuner om å gi opplæring i Forberedende voksenopplæring og Modulstrukturert fag- og yrkesopplæring parallelt. Målet er å korte ned og effektivisere det samlede opplæringsløpet mot deltakernes ønskede sluttkompetanse. I evalueringsrapporten peker vi blant annet på at forsøket er organisatorisk komplekst, og at det reiser noen utfordringer knyttet til rolle- og arbeidsdeling. Vi peker også på at det er krevende å skaffe læreplasser, bl.a. fordi noen bedrifter stiller krav til deltakernes norsknivå. Forsøket krever også mye av deltakerne, som må navigere mellom to opplæringssystemer, og forene krav og forventninger fra flere ulike parter.